Det som gjør Sørøst-Asia attraktiv som en type tollfri sone, kommer hovedsakelig ned på billigere arbeidskraft og gode handelsavtaler. Lønnskostnadene i mye av regionen er som regel omtrent halvparten av nivået i Kina, noe som gir produsentene rom til å beholde sine fortjenestemarginer intakte, selv i en global konkurranse. Området har også noen ganske solide handelsavtaler. Ta for eksempel AFTA og RCEP – disse avtalene bidrar til å fjerne toll og oppmuntre mer handel mellom naboland, noe som definitivt hjelper lokale bedrifter til å forbli konkurransedyktige. Selskaper som forstår å utnytte disse handelsrammene, finner ofte at de sparer penger på alt fra råvareinnkjøp til daglig drift, noe som gjør Sørøst-Asia ikke bare billigere, men faktisk en smartere plass å drive virksomhet på lang sikt.
Sørafrika ligger akkurat der alle de viktigste skipsrutene krysser, noe som forklarer hvorfor det har blitt et så viktig område for internasjonal handel. Å være nær steder som Sjøsørafrika og de trange Malakka-stredene betyr at skip kan flytte gods mye raskere enn om de måtte gå andre veier. For bedrifter som ønsker å få produktene sine inn på asiatiske markeder eller over Stillehavet, fungerer området litt som en sentral koblingsboks. Derfor etablerer mange store selskaper seg her når de ønsker å effektivisere sine leveringskjeder. Ta Singapore som eksempel, det har i praksis blitt regionens lagringskong takket være sine fremragende havnefasiliteter og næringsvennlige politikker. Alle disse faktorene gjør området ideelt for å flytte varer raskt rundt, og ærlig talt hjelper denne oppstillingen til at lokale økonomier vokser jevnt over tid uten for mange hakebein underveis.
Sørøst-Asia har blitt noe av en avgiftsfri sone i stor grad fordi regjeringene der fortsetter å pumpe penger inn i havnene sine. Se bare på Vietnam alene som planlegger nesten 25 milliarder dollar bare til kystinstallasjoner innen 2028. Hele regionen forventer å bruke omtrent 80 milliarder dollar totalt på å forbedre havner og kaier i årene fremover, med mål om å håndtere mer last raskere. Bedre havneinfrastruktur betyr at skip venter mindre og selskaper sparer penger, noe som forklarer hvorfor så mange produsenter vurderer å flytte operasjoner hit fra Kina. Veinett og jernbaneforbindelser blir også bedre, noe som faktisk gjør at de fine nye havnene fungerer ordentlig når varer må transporteres innover landet. All denne investeringen endrer måten bedrifter opererer på tvers av landegrenser, og skaper nye muligheter som ikke fantes tidligere for både lokale økonomier og internasjonale handlere som søker billigere alternativer.
Landene i Sørøst-Asia sliter med store problemer i infrastruktur- og logistikksystemene sine, noe som virkelig påvirker effektiviteten til leveringskjedene. Tar vi for oss veiene, for eksempel – bare omtrent 30 prosent av veiene i ASEAN er egentlig i henhold til standard, så det blir en ekte utfordring å transportere varer i tide. Dårlige veiforhold skaper alle slags flaskehalser som fører til forsinkelser og høyere kostnader for bedrifter som prøver å oppnå det samme som Kina har klart med sine leveringsnettverk. Å rette opp i denne rotet er ikke bare viktig, det er helt nødvendig hvis regionen skal beholde sine leveringskjeder i god funksjon. Det vi trenger, er alvorlig investering i bedre veier og broer, samt smartere logistikkløsninger som kan håndtere disse regionale utfordringene uten å bli for kostbart.
Mange industrielle sektorer i Sørøst-Asia er fortsatt stort sett avhengige av komponenter og materialer som kommer fra Kina, noe som gjør det ganske utfordrende for dem å håndtere egne leverandørkjeder. Når noe går galt i det globale markedet, som det vi opplevde med mangel på halvledere tilbake i 2021, blir disse bedriftene sterkt påvirket fordi de ikke har mange alternativer. Det blir derfor veldig viktig å se etter måter å spre ut hvor de kjøper inn varer på. Noen bedrifter har allerede begynt å samarbeide med leverandører nærmere hjemme eller til og med innenfor egne landegrenser. En slik tilnærming styrker leverandørnettverkene og gjør dem bedre rustet til å håndtere uventede problemer enn tidligere. For eksempel samarbeider bilfabrikker i Thailand nå med lokale metallbedrifter i stedet for å være avhengige av import fra andre land.
Manglende felles regler i ASEAN skaper hodebry for bedrifter som ønsker å drive virksomhet i hele regionen. Forskjellige land innfører alle slags tollavgifter, håndterer toll på hver sin måte og har helt ulike arbeidsrettslige regler. Disse forskjellene slår hardt inn på etterlevelsesbudsjettene og bremser den daglige driften. Hvis landene i ASEAN kunne samarbeide bedre om regelverk, ville dette åpne mange muligheter over tid. Handel mellom medlemsstatene ville bli mye enklere, og ledelsen av leverandkjeder på tvers av landegrensene ville ikke lenger være en mareritt. For selskaper som vurderer Sørøst-Asia som et sted å flytte produksjonen bort fra Kina, er det ikke bare ønskelig, men absolutt nødvendig å løse disse reguleringsproblemene for å gjøre regionen til en reell og levedyktig alternativ produksjonsbase.
Vietnam har på siste tid blitt en slags eksportstormakt, og hadde et handelsoverskudd på rundt 19 milliarder dollar tilbake i 2022, hovedsakelig fordi fabrikkene der fortsetter å jobbe i full fart. Landets voksende rykte som en plass hvor selskaper flytter operasjoner fra Kina betyr at mye utenlandsk penger fortsetter å strømme inn, spesielt innen teknologigjenstander og tekstilproduksjon. Men her er også en hake. Denne raske veksten reiser røde flagg rundt spørsmålet om Vietnam kan holde tritt uten å skape problemer underveis. Noen økonomer påpeker at hvis ting fortsetter å ekspandere i dette tempoet uten passende kontroller på plass, kan prisene begynne å stige ukontrollerbart innenlands. Det ville helt sikkert komplisere situasjonen for enhver som vurderer alvorlig investering i Vietnam på lang sikt. Hvis Vietnam ønsker å forbli i toppen, må de finne måter å håndtere alle disse innstrømmende investeringene på, samtidig som man unngår at vanlige vietnamesere blir presset av stigende kostnader.
Thailand har blitt en viktig aktør innen produksjon takket være sine godt utviklede industriområder som tiltrekker store produsenter, spesielt innen bilindustrien. Disse spesielle økonomiske sonene bringer stabil investering inn i landet og bidrar til å holde økonomien stabil. Nylig har Thailand vendt seg mot produksjon av elektriske kjøretøy, og prøver å komme foran i kappløpet om ny teknologi. Det gir mening å satse på produksjon av elbiler, med tanke på hvor stort behovet er globalt for renere transportløsninger, selv om det selvfølgelig finnes flere utfordringer å overkomme. Hvis Thailand ønsker å få mest mulig ut av sin industrielle oppbygging, må landet arbeide hardere med å lokke teknologibedrifter og innovasjonssentre til å etablere seg her. Målet bør være å utvikle seg fra å være bare en annen fabrikklokasjon til å bli et reelt senter hvor nye teknologier utvikles og testes.
Vietnam og Thailand øker hurtig lokalt industrielt produksjonsnivå, men denne utviklingen medfører alvorlige bærekraftsutfordringer. Den raske industrielle ekspansjonen truer økosystemer i begge land, spesielt i nærheten av store industriområder. Produsentene står ovenfor reelle utfordringer når de forsøker å holde produksjonskostnadene nede samtidig som de reduserer utslipp fra fabrikkene. Mange fremtidsrettede bedrifter har allerede begynt å ta i bruk solpaneler, gjenvinningsprogrammer og renere produksjonsmetoder for å møte disse utfordringene direkte. Å gå over til grønnere løsninger er ikke lenger bare å følge internasjonale klimamål; det blir en nødvendighet hvis disse økonomiene ønsker å vokse uten samtidig å uttømme sine skoger, elver og luftkvalitet. Med forventet fordobling av fabrikkproduksjonen innen fem år, må beslutningstakere i Hanoi og Bangkok nå gjøre bærekraft til en sentral del av sine økonomiske planer, ikke en oppgave som utsies.
Den siste tiden har den amerikanske regjeringen sett nøye på hvordan land håndterer handelspraksis, spesielt når det gjelder å komme utenom toldregler. Denne tettere overvåkningen skaper reelle problemer for eksportører fra Søst-Asia som prøver ulike triks for å unngå ekstra gebyrer på varer som kommer inn i USA. Nye regler som settes i verk, kan faktisk øke hva selskaper må betale for å følge loven, noe som betyr at mange bedrifter må omtenke seg når det gjelder hvor de kjøper råvarer og hvordan produkter transporteres over grenser. Selskaper må virkelig tilpasse seg hvis de ønsker å fortsette å selge varer i det amerikanske markedet uten å miste terreng for konkurrenter. Hele situasjonen viser tydelig at det ikke lenger er et pluss, men en nødvendighet å ha fleksible leveringskjeder for å håndtere alle disse stadig endrende reglene som synes å dukke opp hver flere måneder.
Hvis Sørøst-Asia står ovenfor universelle tollavgifter mellom 10 % og 20 %, kan regionens økonomier oppleve noen alvorlige effekter. Denne typen tollavgifter har en tendens til å skje hva folk betaler for importerte varer, noe som kan virkelig sakte ned økonomisk vekst og gjøre lokale produsenter mindre konkurransedyktige globalt. Produksjons- og elektronikksektorene er spesielt sårbare siden de er så avhengige av å eksportere produkter til utlandet. Vi har allerede sett lignende situasjoner der selskaper mistet bakke i internasjonale markeder etter plutselige tollendringer. For bedrifter som prøver å holde seg foran, er det blitt stadig viktigere å finne ut hvordan disse tollavgiftene vil påvirke leverandkjedene. Selskaper må begynne å tenke nå på mulige omgåelse og alternative strategier før problemene blir for store til å håndtere.
ASEAN-landene har problemer med å håndtere sine diplomatiske forbindelser ettersom spenningene stiger mellom USA og Kina, noe som påvirker hvordan handelen foregår i regionen. Å forbli nøytral er fortsatt viktig hvis de ønsker å fortsette å tiltrekke investeringer og opprettholde interesse fra utenlandske bedrifter. Ettersom forholdene blir mer kompliserte for hver dag som går, bidrar ensartede handelspolitikker til å redusere risikoen for politiske konflikter. Når nasjoner samarbeider om felles strategier, styrker det de enkelte posisjonene samtidig som hele regionen blir mer økonomisk stabil i denne vanskelige perioden.
EN
Siste nytt
